Tiden med misforstått snillhet er forbi, varsler Arbeiderpartiets kronprinsesse Tonje Brenna. Det er slutt på å sy puter under armene på folk. Vi må stille krav.

Derfor tar hun grep. Nøyaktig hva grepet består seg i, bortsett fra en tordentale i media, er fortsatt uvisst. Eller kanskje er det bare så opplagt at hun ikke gidder å si det. Løsningen er nemlig enkel: Vi må bare få de fattige til å slutte å være fattige, og de syke til å slutte å være syke. Universalkuren mot snylting og latskap, er som kjent å komme seg opp om mårran.

«Vi er jo ikke imot kapital eller kapitalisme,» har den samme Brenna tidligere sagt, rett før hun lirte av seg dette hakesleppsitatet: «Arbeiderpartiet har aldri vært opptatt av om vi går til høyre eller venstre.»

Det er tross alt typisk norsk å være rik. Eller hvordan var det igjen?

Kronprins Jan Christian Vestre minner på sin side om at verdier må skapes før de kan deles, og vil ha seg frabedt at noen snakker stygt om norsk næringsliv. Selv arvet han familiebedriften som 25-åring og er god for over 50 millioner kroner. Man kan trygt si partiet har vært gjennom litt av en reise fra møbelhandleren fra Jessheim til møbelhandleren fra Haugesund. For ikke å snakke om fra den tiden Einar Gerhardsen betegnet en tjuedobling i statens utgifter til trygdeytelser som «en seier for fellesskapstanken», mens han smilte stolt. Han må ha misforstått dette med snillisme, han også.

Ikke desto mindre er det en fare for at tilliten rakner når folk som strever med sitt må ta imot skjenneprekener fra maktpersoner som ikke evner å sette seg inn i deres situasjon. Spesielt når det kommer fra politikere som ikke selv har erfaring fra arbeidslivet.

Brenna har, ifølge sin CV på regjeringens nettsider, aldri hatt en jobb. Greit nok det, men det gir ikke rare troverdigheten når man ytrer bekymring for denne såkalte nye jobbkulturen hvor folk bare vil nyte, ikke yte. Folk stiller krav, og liker ikke å bli stilt krav til, har Brenna observert. De syns jobben er et ork, og overser for en super kilde til selvrealisering og mestringsfølelse arbeid kan være.

Kanskje er det å være statsråd et utømmelig oppkomme til mening og mestring. Men det er ikke sånn at jobb er jobb. Hvis du har en skikkelig jobb – si som frisør, renholder eller sveiser – rekker du fint tjue år med hardt arbeid før du fyller førti, en alder hvor Brenna fortsatt regner deg som ung i arbeidslivet.

Noen yrker innebærer slitasje på kroppen. Andre er preget av psykiske belastninger, og andre igjen av uforutsigbarhet, dårlige vilkår eller tøffe turnusordninger. Blant de som kjøper andres arbeidskraft, finnes det åpenbart noen som nyter mer enn de yter. Jeg tror mange forventer at et arbeiderparti skal evne å ta innover seg dette, og heller hytte med neven mot arbeidsgivere med manglende moral enn mot ufør ungdom.

Politikere som varsler kamp mot putesying og snillisme er imidlertid ikke noe nytt. Vi har alle hørt det utallige ganger fra andre siden av den politiske skalaen. Det nye er at retorikken blir adoptert av et desperat Ap i fritt fall på meningsmålingene, som en slags politisk ekvivalent til å smøre litt aloe vera på en tredjegradsforbrenning.

Det er imidlertid ikke alle som syns Arbeiderpartiet kler mørkeblått. I alle fall ikke de som – med rette – trodde at partiet skulle være garantist for en sterk fagbevegelse. De advarer – også med rette – mot å gjøre denne debatten til et spørsmål om moral. Ingen har bedt meg om råd, men jeg tenker at å sparke nedover og utvise forakt for såkalt svakhet ikke er den beste strategien for å lokke tapte velgere tilbake.

Nå skal Brenna og Vestre attpåtil styre de to departementene som i sin kjerne handler om å forvalte velferdsstaten. Vi er mange som ikke helt vet om vi bør poppe popkorn eller holde for øynene. Tronarvingene har nemlig misforstått noe helt grunnleggende: Folk som er syke og trenger hjelp, er ikke et problem for velferdsstaten – de er selve poenget med velferdsstaten.

Hvordan vi tar vare på våre svakeste, er det mest presise målet på styrken til et samfunn. Dét er riktignok et spørsmål om moral. Men den pekefingeren bør Arbeiderpartiet rette mot seg selv.